Å kjenne og tjene

Å kjenne

Joh. 17,3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus."

Å kjenne Gud er ikke noe vi lærer gjennom et undervisningsopplegg eller en metode. Det er noe som vokser fram gjennom et forhold til Jesus Kristus. Mange kristne lengter etter erfaringer med Gud. Vi ønsker å lære Gud bedre å kjenne. Men det er ikke alltid vi ønsker å være der Han åpenbarer seg. I Bibelen ser vi at Gud har mange navn. I den norske Bibelen har man valgt å oversette navnene som "Herren, vår trøst" eller "Herren, vår forsørger". Navnene gjenspeiler på hvilken livssituasjon vi er i: Hvilken livssituasjon er vi i, når Herren åpenbarer seg som "vår trøster"? Jo, vi er i sorg. Når lærer du Gud å kjenne som den som gir fred? Jo, når du selv ikke har fred. Kunnskap om Gud er ikke det samme som å kjenne Gud. Alle som leser Bibelen og hører andres vitnesbyrd, vet at Herren er vår fred, vår trøst og vår forsørger. Men ikke alle kjenner Gud på denne måten, fordi ikke alle har vært i en situasjon der de har hatt dette konkrete behovet.. Gud møter deg der du har behov. Gjennom det lærer du Han stadig bedre å kjenne. Der du er i dag, kan Gud møte deg. Derfor opplever vi også Gud så forskjellig, fordi vi er i ulike faser av livet. Noen har sorg, andre er rådville, svake og kjemper med ufred. Det er da Herren åpenbarer seg som henholdsvis din trøster, som underfull rådgiver, din styrke eller din fred.

Å være kristen er ikke å tro på noen læresetninger, holde det for sant at det finnes en Gud etc. Å være kristen er først og framst å ha et personlig fellesskap med personen Jesus Kristus! Han elsker oss og ønsker at vi skal være der Han er etter vi dør. "Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den herlighet du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt." ( Joh. 17,24)

På Aeropagos møtte Paulus hedninger som tilbad mange ulike guder. Han tok utgangspunkt i et alter med innskriften "for en ukjent Gud" og forkynte Kristus ut fra det. Talen handler om en Gud vi kan kjenne, en vi kan møte og som vant over døden. Det er også oppskriften vår i et samfunn fullt av altere for ukjente guder. Del med andre gleden over at vi har en Gud som er kjent, som kjenner oss og som vi kan kjenne. Han vil personlig gi oss framtid og håp.

Joh. 14,7: "Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham."

- og tjene

I en gammel salme heter det at vi er "frelst for å tjene". Det er sant at vi ikke bare skal leve for oss selv, andre mennesker trenger så visst vår innsats. Det er også en nødvendig forutsetning å være frelst- kjenne Jesus, for å tjene Gud. Likevel hadde det vel vært riktigere formulert om det hadde stått:: vi tjener fordi vi er frelst!. "Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken." (1 Joh. 3,16) Jesus selv var det beste eksempel i så måte: Da disiplene var opptatt av hvem som var den største blant dem, pekte Jesus på at sann storhet består i å tjene: Matt. 20,26-28: "Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange."

I disse versene ligger det en hemmelighet som er vanskelig å avdekke for vår tids mennesker. "Jeg er vel ikke din tjener" sier mange og vil ha seg frabedt å bli spurt om oppgaver og tjenester. I menighetslivet sliter en med å finne mennesker som er villige til å bruke av sin tid for å tjene andre. Å bli betjent derimot, det er en annen sak. Så kan en heller kritisere når en ikke er fornøyd, en skal jo gi tilbakemelding - eller hva?

Denne utbredte holdningen støttes ikke av Jesus. Han forkynnter det totalt motsatte. Vil du være stor i Herrens øyne, vil du gjøre som Jesus gjorde, så blir du en tjener! Gjennom din tjeneste velsigner du andre mennesker, men du blir også selv velsignet. Den som selv blir velsignet, er heller ikke så kritisk til andre kristne og det de bidrar med i Guds menighet. Velsignelsen løfter deg opp og gir deg liv! Den hjelper deg til å være tålmodig og overbærende og den gjør livet levende. Dessuten er det tjenerne som fører Guds rike videre. Uten at noen var villige til å tjene, ville vi ikke hatt noen menighet å gå til. Sannsynligvis hadde vi heller ikke hatt troen? Noe å tenke på..